Klokka to.

Bølger av kvalme avbråt min søvn. Ingen fortalte meg at jeg ville føle meg syk. Ja, jeg hadde blitt advart mot morgenkvalme for lenge siden, men ingen fortalte meg at jeg ville bli fysisk syk med sorg etter at vi tok vår førstefødte til universitet.

Jeg stirret i taket og husket alle de smilende ansiktene til venner som hadde gjort dette før meg. Det var ingen spor av indre smerte som jeg kunne huske.

Jeg sto opp for å kjekke e-posten min. Min sønns navn hoppet ut til meg fra innboksen. Begjærlig, leste jeg Bens første kommunikasjon fra universitet. Han spørte bare om noen opplysninger, men jeg fokuserte på hans etterskriften, “Jeg elsker dere.” Jeg hadde holdt tilbake mine tårer i dager vis og til slutt lat jeg dem flyte. Jeg var veldig takknemlig for e-posten som lindret den intense adskillelsen jeg følte.

En venn ringte senere for å spørre hvordan jeg hadde det. Jeg satte stor pris på hennes omtanke. “Jeg vil gjøre det same en dag for noen,” tenkte jeg.

På ettermiddagen, fokuserte jeg på en annen etterskrift. I den andre e-posten, sønnen vår skrev “Ikke bekymre dere om meg, for jeg er Guds barn.” Bens ord så ut til å være akkurat det som jeg trengte. Jeg satte meg ned med en gang og svarte fra mitt hjerte.

“Din etterskriften er veldig riktig. Tusen takk for å hjelpe meg med stole på Herren. Det er bare noe jeg må lære. Jeg setter pris på den enkle, men dype påminnelsen din. Jeg tror at jeg har vært opptatt av at noen skal såre deg på noen måte, ikke om deg så mye, siden jeg vet at din tro er ekte.”

“Jeg vet at du skal være på Universitet av Florida. Jeg vet det vil bli et vanskelig miljø for en kristen til sine tider. Jeg vet det er viktig, nødvendig og uunngåelig, at du må begynne ditt eget liv, men jeg savner å ha deg rundt meg (så jeg elsker å høre fra deg). Herren sa til meg i min stille tid at det ville være egoistisk til meg å nekte deg nye opplevelser, ny utdanning, og ny uavhengighet, selv om det er potensiell risiko i hvert av disse områdene. Jeg vet at jeg vil ikke nekte deg disse, så jeg må lære å stole på Ham med risikoen og lærer å være ikke egoistisk. Herren også minnet meg på at vi har en evighet sammen med Ham, så denne tiden er kort i sammenligning.

“Jeg elsker deg veldig mye, din mor”

Da jeg leste om igjen min brev og klikket på “send”, visste jeg at Herren hadde gjort mitt hjerte friskt.